Kit er sistemann igjen, fortsatt i fotballtøyet, med skoene i den ene hånden. Han står mellom treneren og døra.
Kit
Jeg skal være kjapp, du skal låse banen. Jeg kommer ikke tilbake i august. Jeg ville si det ansikt til ansikt og ikke i den der gruppa, for du har vært grei mot meg, og jeg skal ikke gjøre det med en tommel opp.
Det er ikke benken. Jeg vet det er det du tror. To sesonger, fire kamper fra start, alle da Ollie trakk visdomstennene. Jeg har slått meg til ro med å være han som varmer ham opp. Jeg ble god til det. Jeg kan se hvilket humør han er i på hvordan han griper ballen.
Det er Sam. Broren min. Han er elleve. Han ble tatt ut til U12 på tirsdag, og jeg var der da brevet kom, og jeg så pappa lese det. Han gjorde den greia. Det lille nikket. Og så: 'Bra. Da skal vi skaffe deg noen ordentlige hansker.' Det er den setningen. Sånn begynte det med meg. Ordentlige hansker, så øvelsene i hagen, så kampen på tv på søndag med pauseknappen, så kjøreturen hjem når jeg hadde sluppet inn en. Førti minutter. Ingen radio.
Sam vet ikke noe av det ennå. Han tror bare han har fått en drakt. Kampene deres er lørdager klokka ti, samme som våre, på andre siden av parken. Så jeg kan ikke være to steder, og jeg velger sidelinjen. Jeg skal stå på den andre siden av banen enn pappa og klappe når Sam henter ballen ut av nettet, så det finnes én stemme som gjør det. Han burde ha én.
Det var det. Du trenger ikke si noe. Behold hanskene, de er klubbens uansett. Ollie kommer til å trenge en ny som kan lese ham. Si at de skal se på venstrehånda hans.