INT. SKOLEBIL - TRAFIKKSTASJONENS PARKERINGSPLASS - DAG
Toby har fortsatt begge hendene på rattet. Han skotter bort på sensorens penn og snur seg svært forsiktig mot sensoren.
Kan jeg bare, før du skriver noe. Jeg vet at pennen allerede beveger seg. Jeg ser at den beveger seg. Men jeg vil gjerne ha hendelsesforløpet inn i protokollen, for den rundkjøringen var, når jeg tenker meg om, ikke bare meg.
En. Skiltingen. Det står Sentrum på et skilt med en pil som peker, vil jeg si, mot en hekk. To. Lastebilen. Du så lastebilen. Lastebilen hadde meninger om hvilket felt den var i, og de meningene endret seg. Tre, og her vil jeg være rettferdig mot meg selv, speilsjekken var utmerket. Det sa du. Du sa 'bra' høyt. Jeg hørte det. Det er dokumentert, med din stemme.
Og så er det den delen som jeg innrømmer ser ille ut fra passasjersetet, nemlig stansen. Halvveis rundt. Med blinklyset feil vei. Jeg vil ikke fornærme deg ved å si at det var bilen.
Det var bestemoren min. På trafikkøya. Hun steller blomsterbedene for kommunen, tirsdager, refleksvest, sånn liten knepute. Jeg kom rundt svingen, og hun reiste seg og vinket, med plantespaden, med hele armen, og man kan ikke la være å vinke til bestemoren sin. Det går ikke. Ingen kan. Det er ingen boks på skjemaet ditt for det, men det burde det være. Jeg vinket, bilen gjorde det biler gjør når man slipper med den ene hånda, og lastebilen var, til dens ros, veldig forståelsesfull.
Så. Delvis ansvar. Delt med en kvinne på syttifire og en hekk. Kryss av det du må, jeg skal ikke krangle. Jeg ber bare om at du gjør det ganske fort, for hun er ferdig med stemorsblomstene og kommer hitover, og hvis hun spør hvordan det gikk, må jeg allerede være ute av denne bilen.