Ferjebilletten

Før du sier noe. Jeg vet hvordan det ser ut. Én billett. Jeg så ansiktet ditt da jeg tok den fram. Du trodde jeg skulle dra uten deg. Sett deg, muren er tørr, jeg sjekket.

Jeg gikk på kontoret i lunsjen. Maureen satt i luka, hun spurte hvem den var til, og jeg sa det før jeg hadde bestemt meg. Jeg sa navnet ditt. Ti over sju, fredag, én voksen, én sykkel. Du må fortsatt betale for sykkelen. Det får ikke jeg gjøre. Sykkelen må visst være til stede.

Du har snakket deg selv fra det siden mars. Hver gang skolen sender deg noe, leser du det ved kjøkkenbordet mitt, og så sier du: 'Ja, vi får se', og ser på meg. Som om jeg er grunnen. Som om du trenger at jeg sier dra. Så det er det jeg gjør nå. Med penger.

Jeg blir ikke med. Jeg vet hva vi sa. Jeg har sagt 'neste år' siden markedet, og du har vært snill nok til å ikke legge merke til at jeg mener det. Jeg liker meg her. Jeg liker tåka og butikken og å kunne navnet på hver eneste hund. Det er lov. Og det gjør ikke du, og det er også lov, og en av oss må faktisk gjøre det i stedet for å sitte på en mur og snakke om det.

Den står i navnet ditt. Maureen stavet det feil, jeg fikk henne til å gjøre det om igjen. Ikke klem meg. Da gråter jeg, og da blir du, og da har jeg betalt for en sykkel som ikke skal noe sted. Fredag. Ti over sju. Ta med sykkelen.