INT. SYKEHUSAVDELING - KORRIDOR - NATT
Sam kommer ut fra skyllerommet og tørker hendene, ser at kollegaen skal til å si noe, og holder opp en finger.
Ikke si 'sov på det'. Jeg har sovet på det i elleve år. I natt gikk jeg medisinrunden, og så tok jeg målingene, og så satt jeg hos Mr Okafor mens han ba meg åpne vinduet så han kunne høre regnet, og jeg sa 'om litt'. Og jeg mente det. Jeg skulle gjøre det.
Det var ingen dårlig natt. Det er det som er greia. Ingen hjertestans. Pumpa på fireren oppførte seg for en gangs skyld, og hun fra vikarbyrået viste seg å være kjempeflink. Det var en vanlig natt, jeg gjorde alt riktig, og jeg har nettopp stått på skyllerommet i tjue minutter fordi jeg ikke kunne huske om jeg hadde åpnet vinduet hans eller bare tenkt på det.
Jeg gikk tilbake. Det var lukket. Han sov. Så det spilte ingen rolle, i den forstand at ingenting skjedde, og det betydde mer enn noe annet, fordi jeg har blitt en som sier 'om litt' til en mann som har bedt om én ting.
Du vet hvordan jeg var før. Du pleide å kjefte på meg for det. Satt på sengene. Lærte navnene på barnebarna. En gang gikk jeg med telefonnummeret til datteren til pasienten i seng seks i lomma i en uke fordi hun ville vite det. Jeg er ikke sånn lenger, og jeg har sagt til meg selv at det er turnusen, det er bemanningen, det er vinteren, og det er alt det, og det er også at jeg er førtiåtte og det jeg var god til, er slitt gjennom på midten som en sokk.
Rapporten er klokka sju. Jeg gjør det ordentlig, skriver ned alt. Så går jeg og åpner det vinduet, for det regner fortsatt. Så drar jeg hjem og setter ikke på noen alarm. Du kan få den gode pennen min.