Det øverste stupebrettet

Ikke kom høyere opp. Bli på det trinnet. Det der. Hold fast på begge sider.

Jeg er ikke redd. Jeg sjekker. Man må sjekke vannet først, for blader og sånt. Jeg gjør det ordentlig.

Theo, hvorfor kom du opp? Du har ikke lov. Du er sju. Du må være åtte og ha svømmemerket, og du har froskemerket, og froskemerket er for det lille bassenget.

Nei, jeg kan ikke gå ned igjen, du er jo i stigen. Og den gutten er bak deg. Og pappaen hans er bak ham. Det er en hel familie i stigen.

Okei. Kan jeg si deg noe, og så sier du det ikke til mamma? Jeg har vært her oppe før. Tre ganger. Hver lørdag siden sommeren. Og hver gang kommer jeg hit, helt ut, der det ikke er sånn ru overflate lenger, og jeg ser ned, og vannet ser så langt borte ut og så hardt, som et gulv. Og så går jeg ned stigen igjen og sier til alle at badevakten sa det var stengt.

Det var ikke stengt.

Ikke gråt. Theo. Hei. Det går bra. Du gjorde noe modig, du kom opp. Det teller. Pappa sier at det vanskeligste er å komme seg opp. Han sier det om tannlegen også, så jeg vet ikke, jeg.

Nå gjør vi sånn. Du går ned igjen. Sakte, begge hender. Si unnskyld til mannen. Så stiller du deg helt ved kanten, ved siden av badevakten, og ser på meg. Ikke se på vannet. Se på meg.

Og når hodet mitt kommer opp, vinker du. Med hele armen. Da vet jeg at jeg klarte det.