Frankie står med en bunke talekort, ser på det tredje og vender seg fra gjestene mot brudgommen.
Frankie
Ben. Kompis. Jeg skal se på deg i denne delen, for den nye svigermoren din sitter ved bord fire, og jeg har nettopp oppdaget at kort tre er det fra Lanzarote. Jeg kan ikke ta kort tre. Kort fire til ni bygger alle på kort tre. Så vi tar det på sparket. Alle har spist fisken, de er medgjørlige.
Jeg har kjent Ben siden vi var ni. Han var ungen med inhalatoren og veldig sterke meninger om hvilken dinosaur som ville vinne. Det er han fortsatt, på begge punkter. Han er grunnen til at jeg besto teoriprøven, han er grunnen til at jeg ikke kjøpte den varebilen, og han er, og dette vil jeg at alle her skal høre, den eneste som noen gang har sendt meg 'trygt hjemme?' klokka to om natta og faktisk holdt seg våken for å få svaret.
Dette er den delen jeg ikke burde si. Jeg var bekymret for i dag. Ikke for Priya. Priya er det beste som noen gang har skjedd deg, alle i dette teltet vet det, jeg så ansiktet hennes under løftene, og det var ærlig talt litt i overkant. Jeg var bekymret for meg. Fra ni til trettifire er lang tid å være den noen ringer først. Jeg sto der i morges og ordnet knapphullsblomsten din og tenkte: ja vel, da var det over, siste gangen det er jeg som retter på deg.
Og så sa du: 'Har du spist?' og lagde det ansiktet. Så. Jeg har det fint. Jeg er degradert til den du ringer som nummer to, og jeg skal bli strålende på det.
Ben. Priya. Kortene går i vannmugga. Opp med glassene. For de eneste to i dette rommet jeg faktisk ville latt kjøre varebilen min.