Elin har allerede banket på. Når døra åpnes, tar hun et skritt tilbake, med armene tett i kors mot kulda, og ser forbi kvinnen inn i gangen.
Elin
Hei. Unnskyld. Er han hjemme? Nei. Bra. Jeg mener, det går fint. Jeg skal bare hente kåpa mi. Den blå. Den henger på kroken bak kjøkkendøra, under fleecejakka hans.
Du trenger ikke hente den, jeg kan... okei. Takk.
Du har klipt deg. Det er fint. Kortere.
Jeg ville si, mens han er ute. Takk for søndagene. For at du satte fram en tallerken uten å spørre. Ingen gjør det hjemme hos oss. Vi spiser med tallerkenen på fanget.
Jeg gråter ikke. Det er kaldt. Det er kaldt fordi jeg ikke har kåpa mi.
Å. Du fant den.
Du, forresten. Kan du henge den tilbake? På kroken. Under fleecejakka.
Det er bare det at hvis den fortsatt er her, så har jeg fortsatt en grunn til å banke på. Ikke for hans skyld. Mest for sausen.
Ikke si til ham at jeg var her. Hvis han spør hvem sin kåpe det er, si at den er min, og at jeg kommer tilbake og henter den. Søndag.