Måken: Ninas monolog

Jeg er en måke... Nei, ikke det. Jeg er skuespiller. Ja, nettopp! Og han er her... Ja, ja... Det gjør ingenting... Ja... Han trodde ikke på teatret, han bare lo av drømmene mine, og litt etter litt sluttet jeg også å tro og mistet motet... Og så alle kjærlighetens bekymringer, sjalusien, den stadige frykten for den lille... Jeg ble smålig, ubetydelig, jeg spilte uten mening... Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med hendene, jeg kunne ikke stå på scenen, jeg hadde ikke makt over stemmen. Du forstår ikke hvordan det er, når du kjenner at du spiller forferdelig.

Jeg er en måke. Nei, ikke det... Husker du at du skjøt en måke? En mann kom tilfeldigvis forbi, så den og tok livet av den, bare fordi han ikke hadde noe annet å gjøre... Stoff til en liten novelle... Det er ikke det...

Hva var det jeg sa?... Jeg snakker om scenen. Nå er jeg ikke lenger sånn... Nå er jeg en ekte skuespiller, jeg spiller med nytelse, med henrykkelse, jeg blir beruset på scenen og føler meg vakker. Og nå, mens jeg bor her, går jeg og går, går og tenker, tenker og kjenner hvordan sjelens krefter vokser i meg for hver dag... Nå vet jeg, nå forstår jeg, Kostja, at i vårt arbeid, enten vi spiller på en scene eller skriver, er det viktigste ikke berømmelse, ikke glans, ikke det jeg drømte om, men evnen til å holde ut. Du må kunne bære korset ditt, og tro. Jeg tror, og da gjør det ikke så vondt, og når jeg tenker på kallet mitt, er jeg ikke redd for livet.