Hamlet: Å være eller ikke være

Å være eller ikke være, det er spørsmålet: Om det er edlere i sinnet å tåle Den rasende skjebnens slynger og piler, Eller gripe til våpen mot et hav av plager Og ved å stå imot gjøre ende på dem? Å dø, å sove, Ikke mer; og si at vi med en søvn gjør slutt På hjertesorgen og de tusen naturlige støt Som kjøttet er født til: det er en fullbyrdelse Man inderlig må ønske. Å dø, å sove. Å sove, kanskje drømme, ja, der er knuten, For i den dødens søvn, hvilke drømmer kan komme Når vi har ristet av oss livets dødelige uro, Det må få oss til å stanse. Det er den tanken Som gjør at elendigheten lever så lenge.

For hvem ville tåle tidens svøpe og hån, Undertrykkerens urett, den stolte manns forakt, Smerten ved forsmådd kjærlighet, lovens sendrektighet, Embetets hovmod, og de spark Som tålmodig fortjeneste får av de uverdige, Når han selv kunne gjøre opp sitt regnskap Med en naken dolk? Hvem ville bære disse byrdene, Stønne og svette under et slitsomt liv, Om ikke frykten for noe etter døden, Det uoppdagede landet som ingen reisende Vender hjem fra, fikk viljen til å vakle Og fikk oss heller til å bære de onder vi har, Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?

Slik gjør bevisstheten feiginger av oss alle, Og slik blir beslutningens friske farge Overmalt med tankens bleke skjær, Og foretak av stor kraft og betydning Bøyer av fra sitt løp ved denne tanken Og mister navnet handling.