Livet er en drøm: Segismundos klage

Å, jeg elendige! Å, ulykkelige! Himler, jeg vil ha det klart, Når dere behandler meg slik: Hvilken forbrytelse begikk jeg Mot dere ved å bli født? Men ble jeg født, da forstår jeg Hvilken forbrytelse jeg har begått: Deres rettferd og strenghet Har hatt grunn nok, For menneskets største forbrytelse Er at det ble født.

Jeg vil bare vite, For å få en ende på min uro (Og la forbrytelsen å bli født, Himler, ligge for en stund), Hva mer jeg kunne krenke dere med, Siden dere straffer meg mer? Ble ikke de andre også født? Men når de andre ble født, Hvilke privilegier fikk de Som jeg aldri fikk nyte?

Fuglen fødes, og med prakten Som gir den den høyeste skjønnhet, Er den knapt en blomst av fjær Eller en bukett med vinger, Før den skjærer himmelens saler I rasende fart Og sier nei til den ømhet I redet den lar ligge stille igjen: Og jeg, som har mer sjel, Har jeg mindre frihet?

Villdyret fødes, og med pelsen Som vakre flekker tegner, Er det knapt et stjernebilde (Takket være den lærde penselen), Før det, dristig og grusomt, Av menneskelig nød Lærer å være grusomt, Et uhyre i sin labyrint: Og jeg, med bedre instinkt, Har jeg mindre frihet?

Fisken fødes, som ikke puster, Et foster av rogn og slam; Og knapt har den sett seg selv Som et skip av skjell på bølgene, Før den svinger til alle kanter Og måler uendeligheten I all den vidde Som det kalde dypet gir den: Og jeg, med mer fri vilje, Har jeg mindre frihet?

Bekken fødes, en slange Som slynger seg løs blant blomster, Og knapt har den, en sølvorm, Brutt seg vei mellom blomstene, Før den, som en musiker, priser Blomstenes nåde, Som gir den det åpne landets prakt Til å flykte gjennom: Og jeg, som har mer liv, Har jeg mindre frihet?