Jeppe på Bjerget: hvorfor Jeppe drikker

Folk i bygda sier nok at Jeppe drikker, men de sier ikke hvorfor Jeppe drikker. For i de ti årene jeg var soldat, fikk jeg aldri så mye juling som jeg får på én dag av den slemme kvinnen. Hun slår meg, ridefogden driver meg til arbeid som et dyr, og klokkeren gjør meg til hanrei.

Skal jeg da ikke drikke? Skal jeg ikke bruke de midlene naturen gir oss til å drive bort sorgen med? Var jeg en tosk, så gikk ikke slikt meg så mye til hjertet, og da drakk jeg heller ikke, men det er en avgjort sak at jeg er en vettug mann, derfor føler jeg slikt mer enn andre, og derfor må jeg også drikke.

Naboen min, Moens Christophersen, som er en god venn av meg, sier ofte til meg: «Fanden ta den tykke vomma di, Jeppe, du må slå fra deg, så blir nok kjerringa snill.»

Men jeg kan ikke slå fra meg, og det av tre grunner. For det første fordi jeg ikke har noen kuraasje. For det andre på grunn av den forbannede mester Erik som henger bak senga, og som ryggen min ikke kan tenke på uten at den begynner å gråte.

For det tredje fordi jeg, uten å skryte av meg selv, er et godslig gemytt og en god kristen som aldri prøver å hevne meg, ikke engang på klokkeren, som setter horn på meg, det ene etter det andre. For jeg betaler ham attpåtil offeret hans på de tre høytidsdagene, enda han ikke har så mye ære i seg at han gir meg et krus øl i hele året.