Onkel Vanja: Sonjas monolog

Vi skal leve, onkel Vanja. Vi skal leve gjennom en lang, lang rekke av dager og lange kvelder; vi skal tålmodig bære de prøvelsene skjebnen sender oss; vi skal arbeide for andre, både nå og når vi blir gamle, uten å kjenne hvile, og når vår time kommer, skal vi ydmykt dø, og der, på den andre siden av graven, skal vi si at vi led, at vi gråt, at vi hadde det tungt, og Gud skal forbarme seg over oss, og du og jeg, onkel, kjære onkel, skal få se et liv som er lyst, vakkert og yndefullt, vi skal glede oss og se tilbake på ulykkene våre nå med ømhet, med et smil, og vi skal få hvile. Jeg tror, onkel, jeg tror inderlig, lidenskapelig... Vi skal få hvile!

Vi skal få hvile! Vi skal høre englene, vi skal se hele himmelen full av diamanter, vi skal se hvordan alt det onde på jorden og alle lidelsene våre drukner i en barmhjertighet som skal fylle hele verden, og livet vårt skal bli stille, mildt og søtt som et kjærtegn. Jeg tror, jeg tror... Stakkars, stakkars onkel Vanja, du gråter... Du har ikke kjent noen glede i livet ditt, men vent, onkel Vanja, vent... Vi skal få hvile... Vi skal få hvile!

Vi skal få hvile!